Historiske mål

Slik fungerer det

Et historisk mål har sjelden én verdi. Skippundet var 185,2 kg på Østlandet og 148,1 kg på Vestlandet før 1683. Korntønnen var 139,4 liter etter forordningen, men 145,8 liter i Østfold og opptil 194,4 liter i Nord-Gudbrandsdalen. Derfor vises hvert mål med verdiene ved siden av hverandre, hver med sin periode, sitt område og sin vare. Verktøyet regner aldri ut et gjennomsnitt av opplysninger som gjelder ulike ting.

Norske mål ligger i tre lag, og hver verdi her er merket med sitt. Fram til 1824 gjaldt det dansk-norske systemet: Ole Rømer sto bak reformen som Christian 5. satte i kraft gjennom forordningen av 1. mai 1683 og kompletterte i 1698. Christopher Hansteens lov om mål og vekt av 1824 ga Norge egne normaler som avvek litt fra de danske. Metersystemet kom med loven om metrisk mål og vekt, sanksjonert 22. mai 1875, og Norge var det første landet som sluttet seg til meterkonvensjonen. Årstallene er årstall for lover, ikke for når folk la om: Norge fikk sine nasjonale prototyper for meteren og kiloet først i 1889, båter ble målt i fot lenge etter, og fiskekjøpere i Lofoten regnet «vekt tørrfisk» ennå på 1980-tallet.

Loven av 1824 bygde på en naturkonstant. Hansteen satte foten til 12/38 av lengden av en sekundpendel ved 45 graders nordlig bredde, altså 31,374 cm, og alen til to fot, 62,748 cm. Alle norske lengde- og flatemål på denne siden er regnet ut fra det tallet. Det gjelder også mål og tønne land: loven av 6. juni 1816 fastsatte dem i kvadratalen, men hvor mange kvadratmeter det ble, avgjorde alen fra 1824. Vær oppmerksom på at Store norske leksikons tabell oppgir alen til 60,96 cm og foten til 30,48 cm med kommentaren «Fra 1959»: det er den moderne omregningen via den internasjonale tommen og ikke det historiske norske målet.

Norge hadde to vektsystemer samtidig, og det er den vanligste kilden til feil. Skippundvekten gjaldt korn, mel, fisk og jern, bismervekten gjaldt smør og feitevarer, og de hadde hver sin mark. Landsdelene delte dessuten skippundet ulikt: Østlandet i 20 lispund, Vestlandet og Trøndelag i 8 våger eller 24 bismerpund. Et lispund er derfor 9,26 kg i én kilde og 6,17 kg i en annen. Norsk historisk leksikon peker på at kildene selv begynner å blande systemene fra rundt 1600.

Noen mål ble aldri fastsatt. Veke sjø var strekningen en roer tilbakela mellom hvert skifte ved årene, og forskningen anslår alt fra 7,5 km til 15 km, med de lengste veker sjø i Nord-Norge. Målet som bygdemål lå mellom 907 og 1 080 kvadratmeter før loven av 1816, alt etter om målestangen i bygda var 6 eller 7 alen. Slike mål vises med det spennet som er belagt, ikke med et oppdiktet gjennomsnitt. Noen mål er verre enn som så: vettet, et nordnorsk og trøndersk vektmål, fører Norsk historisk leksikon med fem verdier fra 37 til 111 kg etter landsdel og vare, uten noe felles grunnlag. Det er ikke tatt med her, for et mål som ikke lar seg regne om, blir ikke bedre av å få et tall.

Til slutt: de små forskjellene er de farligste. Målet var 984 m² etter loven av 1816 og 1824, men 1 000 m² som dekar fra 1875, en forskjell på 1,6 %. Vedfavnen var 2,22 m³ før metersystemet og er 2,4 m³ i dag, en forskjell på 8 %. Antallsmålene hører også hjemme her, selv om de ikke er storheter i fysisk forstand: tylft, snes, skokk, ol, storhundre og gross teller stykker og lar seg bare regne om til et antall.

Slik kontrolleres verktøyene